Tapte fiskeredskap fører til marin forsøpling som igjen medfører risiko for spøkelsesfiske. Nasjonalt og internasjonalt arrangeres det ryddetokter og forebyggende tiltak for å få bukt med problemet.
– Spøkelsesutstyr er den mest skadelige formen for marint avfall i havet, først og fremst fordi det er målrettet designet for å fange livet i havet. Det er ikke bare en fare for det marine dyrelivet, men påvirker også de globale fangstbare fiskebestandene over hele verden, sier Joel Baziuk, visedirektør for Global Ghost Gear Initiative (GGGI).
Norge sluttet seg til Global Ghost Gear Initiative i 2019 - et samarbeid mellom myndigheter, næringsliv og organisasjoner som jobber med å løse problemet med forlatt, tapt eller dumpet fiskeutstyr.
– Vi samarbeider med partnerorganisasjoner fra hele verden for å samle inn data og informasjon om tap av fiskeredskap, årsaker og hyppighet. Informasjonen går inn i vår GGGI globale dataportal – verdens største samling av data om spøkelsesredskap. I hovedsak er GGGIs globale dataportal et online verktøy som kartlegger flere datasett fra mange bidragsytere på ett sted for å få et globalt perspektiv på kjente data om hotspots for tapte redskap, sier Baziuk.
Usikkert omfang
Ifølge Baziuk er det vanskelig å slå fast hvor stort omfanget er når det kommer til spøkelsesutstyr.
– Sannheten er at vi ikke vet helt sikkert. I 2009 estimerte FN at 640 000 tonn utstyr havner i havet hvert år, noe som tilsvarte omtrent 10 prosent av alt marin forsøpling på den tiden. Imidlertid var dette bare “beste gjetning” basert på den informasjonen som var tilgjengelig den gangen, og det var veldig lite informasjon å gå på.
Nyere studier fra de siste par årene har, ifølge Baziuk, antydet at så mye som 46–70 prosent av all makroplast i havet kunne komme fra tapt fiskeredskap, når det ble målt etter vekt.
– Selv om dette absolutt indikerer at problemet sannsynligvis er betydelig større enn 10 prosent av alt marint avfall, kan vi ikke bruke disse tallene om hele havet da mye mer forskning må gjøres på feltet. GGGI og andre jobber for å prøve å revidere dette tallet til noe mer oppdatert, men dette er et arbeid som pågår.
Forebyggende arbeid
GGGI har utviklet Best Practice Framework for Management of Fishing Gear (BPF) – en guide om praktiske tiltak for beste praksis som kan implementeres i alle ledd i den globale forsyningskjeden for sjømat.
Organisasjonen samarbeider også med myndigheter globalt og anbefaler hvordan de kan implementere beste praksis i fiskeriforvaltningspolitikken der det er relevant.
– Når utstyr går tapt er det vanskelig og dyrt å hente det opp og få det i brukbar stand igjen. Den beste måten å løse problemet på er å finne måter å forhindre at det går tapt i utgangspunktet. Dette kan omfatte ny teknologi, re-design av redskap, fordeling av fiskeaktivitet og så videre. De fleste av disse anbefalingene er beskrevet i GGGI Best Practice Framework for Management of Fishing Gear.
Årlige ryddetokter i Norge
Harde og vanskelige værforhold kan være en av grunnene til at det er utfordrende å fiske i mange områder, og spesielt de nordligste.
Ifølge Fiskeridirektoratet, som nylig avsluttet sitt årlige ryddetokt, ble det funnet store mengder snøkrabbeteiner og tauverk på havbunnen i Barentshavet.
I Svalbardsonen, den til nå nordligste sonen Fiskeridirektoratet har hatt opprydning, ble det rensket opp så mye som 1200 snøkrabbeteiner og 50.000 meter med tauverk.
– Fiske i slike sårbare områder krever også at fiskerne er ekstra påpasselige med tanke på tap av fiskeredskap som medfører marin forsøpling og spøkelsesfiske. Her må ting forbedres, sier toktleder seniorrådgiver Gjermund Langedal i Fiskeridirektoratet.
Årlige ryddetokter i Norge
Helt siden 1983 har Fiskeridirektoratet i Norge gjennomført årlige oppsamlingstokt av tapt fiskeutstyr på havbunnen. Siden da har over 1000 tonn forskjellig fiskeutstyr og over 22.000 garn blitt samlet opp. I tillegg vurderer Norge å innføre produsentansvar som et nytt virkemiddel som skal bidra til å redusere marin forsøpling spesielt fra fiskefartøy.
Opprenskingstoktet for 2019 pågikk i fem uker og ble avsluttet i Ålesund.
Ett gjeldende tiltak: Teiner skal merkes
I Norge har hvert fartøy lov til å fiske med inntil 12 000 teiner under snøkrabbefisket, som man også må sørge for å ta med seg hjem igjen når fisket stenges i sommermånedene. Regelverket for melding av tapt redskap er tydelig.
– Tap av fiskeredskap skal meldes til Kystvaktsentralen, men det er tatt opp flere lenker som ikke er meldt tapt. Teinelenken skal merkes i hver ende, med merke på selve teinen, men det er ikke funnet noen som er merket slik. Teiner som har stått i to år synes å fiske like godt. Dette er dårlig ressursforvaltning og uetisk, sier Langedal.
I nær fremtid vil det bli like naturlig å merke selve fiskeredskapen som å ha skilt på bilen.
Dagens krav til merking av endeteinen er en foreløpig og enkel løsning. Sintef, i samarbeid med Fiskeridirektoratet, er i gang med å se på tekniske løsninger for merking.
– I nær fremtid vil det bli like naturlig å merke selve fiskeredskapen som å ha skilt på bilen, sier Langedal.
Ifølge Fiskeridirektoratet er også uttestingen av nedbrytbare løsninger for snøkrabbefisket godt i gang.
– Erfaringene fra dette toktet viser at det haster. Canada har en slik løsning, men har ikke en sammenlignbar sesong i fisket. Havforskningsinstituttet prøver ut ulike løsninger som er tilpasset den norske fiskesesongen, sier Langedal.
