Fiskeri og akvakultur bidrar med sjømat til en verden som trenger sunn mat. På den andre siden er redskapene de bruker, som garn, teiner, tau og merder, en betydelig kilde til marint avfall globalt. Vi fisker etter de gode løsningene.
Under Strandryddeuken 2019 tronet tau øverst på den nasjonale listen over søppel, som ble plukket bort fra norske strender. Tallene etter år med kartlegging og forskning er tydelige på at avfall fra de store brukerne av havet er en av hovedkildene til marin forsøpling globalt. I Nord-Norge og på Svalbard har majoriteten av strandsøppelet maritimt opphav. Størsteparten av nettene og taustumpene er avkapp og over halvparten er yngre enn fem år.
Marthe Larsen Haarr har gjennom jobben hos kunnskapsbedriften SALT vært involvert i flere prosjekter, som har sett på omfanget og løsninger når det gjelder marint avfall fra sjøbaserte kilder, blant annet MARP, Dypdykk og Fishing for Litter.
Mye handler om å få på plass rutiner og teknologiutvikling.
Akkurat nå er det største prosjektet Marthes profesjonelle liv Marine Debris Action Planner (MAP), hvor målet er å bruke data og GIS-variabler for å finne havets egne deponiområder langs kysten vår. Med i arbeidet er Grid Arendal.
Prosjektene SALT har vært involvert i når det gjelder marin forsøpling har vist at avfall fra alle som bruker havet er en av de store kildene til strandsøppel, og spesielt i Nord-Norge og på Svalbard.
– Det er mye utslipp som må tas tak i, men min erfaring er at de marine næringene er bekymret for og bryr seg om marin forsøpling. Mye handler om å få på plass rutiner og teknologiutvikling, sier Marthe Larsen Haarr, SALT.
Om bord på Eros
– Vi sier at vi har verdens reneste hav, og det havet må vi ta vare på. Vi i fiskeriene har noen svin på skogen, men jo flinkere vi er til å rydde og vise at vi bryr oss, jo bedre blir det. Vi er ikke verstingene, og vi må jobbe med å spre måten vi jobber på til resten av verden. Og vi må også være klare for å rydde etter andre, sier Stig Atle Sivertsen, skipper på kystfiskefartøyet Eros.
Om bord på Eros, hvor Stig Atle er skipper, er det ei hard linje når det gjelder søppel – alt skal på land. Det gjelder både avfallet de produserer selv, og det de tar om bord fra havet. Et eksempel er agn under blåkveitefisket, hvor de har rundt 30 esker agn med seg ut. Stig Atle mener at det du klarer å bære om bord, klarer du også å få med deg på land igjen. De har sekker på dekk hvor taustumper og kapp blir kastet. Når spleisinga foregår på dekk, ser ikke han helt hva noen har å vinne med å kaste avfallet over bord i stedet for en lett tilgjengelig sekk. De plukker også opp avfall de finner flytende og vinteren 2019 hadde de ofte med seg flere sekker hver dag på land med søppelbifangsten de fikk i garnet.
– Helt siden jeg ble skipper på fulltid i 2011 har jeg hatt en bevisst holdning til avfall og om bord her skal avfall i land. Det har skjedd en stor holdningsendring de siste 15 årene når det gjelder avfall blant fiskere, da jeg begynte å ro fiske var det mye som gikk over bord, men vi kan ikke fortsette å fylle havet med skit.
Kampen mot spøkelsesgarnene
– Du kan være så en så dyktig fisker du bare vil, men du kan likevel være uheldig å miste hele eller deler av bruket ditt. Faren for å miste redskap, er en del av hverdagen for fiskeren, sier Gjermund Langedal som jobber i Fiskeridirektoratet.
I Fiskeridirektoratet har Gjermund Langedal jobbet med å finne gode løsninger for å få bukt med tap av fiskeredskaper i en årrekke. Etter 40 års erfaring har Fiskeridirektoratet fått på plass gode systemer for rapportering av tapt bruk, og de har gjennom like lang tid dratt på ryddetokt for å hale opp tapte redskaper. Resultatene av arbeidet de har lagt inn for å hindre spøkelsesgarn er gode. Før var den store tapsårsaken brukskollisjon. Det ble kræsj på fiskefeltene, og trål tok garn, og snurrevad tok line og så videre. I dag er dette problemet marginalisert etter at FiskInfo ble lansert og tatt i bruk av de fleste fiskerne. I dag er det ofte strømforhold og skipstrafikk generelt som er årsaken til tap av bruk. Nå blir tapet rapportert inn, der det før var store mørketall.
– Konseptet er utrolig enkelt, det handler om å se hverandre og om å dele informasjon. Før var det mer hemmelighold av fiskeplasser. Kartene fiskerne har i dag er også svært gode. Før var det store mørketall når det gjaldt tapte bruk, men i dag har fiskerne tillit til at myndighetene gjør noe og rapporterer inn. På denne måten skapes en positiv spiral. Det årlige antallet tapsmeldinger er på mellom to og tre hundre. Det å tape bruk er en stor kostnad for fiskerne. I 2018 leverte vi tilbake hele 70 prosent av garn og teiner til eier. Dette vil vi også prøve i årene framover, i den grad det lar seg gjøre, sier Gjermund Langedal.
Om bord på Eros er det gått fem år siden de sist tapte bruk. For Stig Atle vil tapet av ei garnlenke være 90.000 kroner som går til bunns, pluss tapt tid og et tapt sjøvær.
– De siste årene har vi ikke mistet garn. Vi har blant annet to ender på alt, så sliter vi den ene, tar vi opp i andre enden. Det handler også om å ha det økonomiske rommet for å investere i bedre utstyr. Før hadde vi andre dimensjoner på tau og lignende. Det at vi har investert i bedre utstyr har lønnet seg på sikt.
I Fiskeridirektoratet er det garn og teiner som er de mest utsatte redskapene når det gjelder brukstap. De får også størst konsekvenser under vann, fordi de ikke klapper sammen. Fritidsfiske er stort i Norge og fritidsfiskeren er også en betydelig del av utfordringen med tapte fiskeredskaper. Fiskeridirektoratet har nå gode systemer for rapportering og henting av tapte bruk for de litt ubevisste fritidsfiskerne og de profesjonelle.
I enden av tauet
Mye av det som ender som strandsøppel, og det mange strandryddere betegner som garn, er ofte avkapp og rester fra snurrevad og trål. Det er derimot ikke så enkelt at det er de store fartøyene som dumper mest, men at de har redskapene som flyter best, og som derfor blir skylt i land. Forskning og kartlegging viser at mye av det som ender på stranda er avkapp, som taustumper og deler av not og trål. I forbindelse med MAP-prosjektet i SALT viste kartlegging at i antall var 32 prosent av alt marint avfall i Lofoten og Vesterålen fra sjøbaserte kilder. I vekt ble det 75 prosent.
– Den store andelen av strandsøppel er taustumper. Vi ser også at avfall som pakkeband og plast som hører til under dekk, havner i havet. Når det gjelder taukapp er det stor sannsynlighet at kilden er alle som jobber på havet og at det derfor er et felles problem på tvers av næringer, sier Marthe Larsen Haarr.
For Stig Atle om bord på Eros er hans erfaring at den eldre generasjonen fiskere kaster mer etter gamle rutiner og vaner, der det som går over bord, blir borte og sånn har det alltid vært. Han får støtte fra Gjermund Langedal i Fiskeridirektoratet, som mener at den yngre generasjonen av fiskere som nå kommer, er svært miljøbevisste. Stig Atle har derimot sett at det er ett tiltak som fungerer fint i hans fiskerfamilie.
– Faren min får høre det av barnebarna hvis han finner på å kaste søppel feil. Det er et stort og fantastisk engasjement når det gjelder plast i havet, og det gjør noe med oss. Jeg vil ikke at alle som rydder søppel langs kysten, skal få masse arbeid på grunn av at jeg ikke har en sekk for taustumper og avkapp på dekk. Det er ikke vanskeligere å kaste noe i en sekk på dekk, enn over rekka og i havet. Det blir for dumt rett og slett.
Endelig i havn?
Kunnskapsbedriften SALT leverte i 2019 en av delrapportene i prosjektet Havplast, hvor målet er å redusere plast på avveie i det marine miljøet fra fiskeri og havbruk. Det handler om mengder, kilder og årsak, men viktigst av alt handler det om å fremme konkrete tiltak for å redusere avfallet fra sjøbaserte kilder. I alt 17 tiltak er foreslått. Her er tre av dem:
- å integrere plastforsøpling i sikkerhetsopplæring for fiskere og sjøfolk
- la fiskere og havbruksnæring delta på strandrydding
- bedre avfallssystemer både om bord og i havn er på tiltakslisten.
– En del av ansvaret handler om systemet som helhet, og ikke bare fiskerne og oppdrettsanleggene. Det blir feil å peke på dem, for det må bedre tilrettelegging og infrastruktur på plass for å ta hånd om avfallet når det skal på land, sier Marthe Larsen Haarr i Salt.
Stig Atle Sivertsen vet hvordan det er å komme til havn om natten i elendig vær til ei havn som har et mer enn elendig avfallssystem.
– Det er for mange havner som er elendige på avfall, selv om det er gode eksempler på det motsatte, sånn som Svolvær. Det må være gode løsninger i alle havner og et likt system. Det nytter ikke når du kommer og skal levere avfall, så er containeren låst og ingen får tak i havnebetjenten. Jeg vil gjerne ha en app med oversikt og låskoder for brukerne, sier Stig Atle Sivertsen.